Bustadoppføringslova § 8 omhandler entreprenørens plikt til fraråding, og utfallet dersom entreprenøren ikke oppfyller plikten om fraråding.
Første ledd
Dersom entreprenøren ut fra sin fagkunnskap må se at forbrukeren ikke er tjent med å få arbeidet utført etter avtalen, plikter entreprenøren etter første ledd første punktum å si i fra. Plikten er et utslag fra lojalitetsplikten mellom partene, jf. § 7 første ledd. Det er lojalitetsplikten som avgjør hva entreprenøren “må se”. At bestemmelsen kun gjelder det entreprenøren “ut fra sin fagkunnskap” må se innebærer at entreprenøren normalt ikke plikt til å si fra om andre fagfolks arbeid.
Hva forbrukeren er tjent med vil variere og må vurderes konkret. Det kan være at arbeidet ikke bør gjøres overhode, eller at det burde velges andre materialer eller måter å utføre arbeidet på. Etter andre punktum skal arbeidet stanses til entreprenøren får samrådd seg med forbrukeren, dersom det må regnes å gagne forbrukeren. Dette innebærer at entreprenøren må han si ifra straks han ser at forbrukeren ikke vil være tjent med å få arbeidet utført etter avtalen. Dersom forbrukeren ikke er å få tak i, kan det likevel hende at forbrukeren er mest tjent med at han fortsetter arbeidet. Håndverkertjenestelovens § 9 andre og tredje ledd kan i slike tilfeller gi tjenesteyteren mulighet og/eller plikt til å utføre tilleggsarbeid uten at dette er avtalt med forbrukeren. På tross av at bustadoppføringslova ikke inneholder en slik bestemmelse, kan en slik plikt følge av § 7 første ledd.
Andre ledd
Andre ledd regulerer hva som skjer dersom entreprenøren ikke har oppfylt plikten etter første ledd. Brudd på plikten til å fraråde kan føre til at det foreligger en mangel, og regelen gjelder i slike tilfeller ved siden av de alminnelige mangelsreglene.
Etter første punktum skal entreprenørens krav på vederlag ikke være større enn det sannsynligvis ville ha vært dersom entreprenøren hadde sagt fra til forbrukeren eller stanset arbeidet. Dersom det ikke skulle vært utført noe arbeid i det hele tatt, kan altså entreprenøren miste kravet på hele vederlaget. Entreprenøren kan likevel etter andre punktum få dekt kostnader ut over dette så langt det er rimelig. Forutsetningen er at det samla vederlaget ikke blir større enn verdien det utførte har for forbrukeren. Dersom bruddet på frarådingsplikten har påført forbrukeren et ytterligere tap, kan entreprenøren imidlertid også bli erstatningsansvarlig etter § 29 andre ledd for brudd på sideplikt.
§ 8. Plikt til fraråding
Må entreprenøren ut frå sin fagkunnskap sjå at forbrukaren ikke er tent med å få arbeidet utført etter avtalen, skal entreprenøren seie frå om det. Arbeidet skal stansast til entreprenøren får samrådd seg med forbrukaren, dersom det må reknast å gagne forbrukaren.
Har entreprenøren ikke sagt frå til forbrukaren eller ikkje stansa arbeidet i samsvar med første ledd, skal entreprenørens krav på vederlag ikke vere større enn det sannsynleg ville ha vore dersom entreprenøren hadde oppfylt plikta etter første ledd. Entreprenøren kan likevel få dekt kostnader ut over dette så langt det er rimeleg, når berre det samla vederlaget ikkje blir større enn verdien det utførte har for forbrukaren.
