Håndverkertjenesteloven § 30 regulerer hvilke tapsposter som omfattes av kontrollansvaret, samt den nærmere beregningen av disse. Om grunnlagene for tjenesteyterens erstatningsansvar, se §§ 28 og 29.
Første ledd
Etter første ledd skal erstatningen svare til det økonomiske tapet som forbrukeren har lidt. Dette kan være utlegg, prisforskjell, tapt arbeidsfortjeneste, skade på ting m.m. Hovedregelen om full erstatning for økonomisk tap er i samsvar med alminnelige erstatningsrettslige prinsipper både i og utenfor kontraktsforhold, jf. skadeerstatningsloven § 4-1.
Erstatningen må gjelde økonomisk tap. Skader av ikke-økonomisk natur faller utenfor bestemmelsens anvendelsesområde. Det er ikke noe absolutt vilkår at tapet må kunne måles i penger. Det er tilstrekkelig at det er av “økonomisk natur”. Bestemmelsen vil heller ikke være til hinder for at det i rimelig utstrekning kan gis erstatning for eget utbedringsarbeid på fritiden. De nærmere retningslinjene for slike ulemper, tidstap og egen innsats må utvikles gjennom rettspraksis.
Listen over de typiske tapspostene som er tatt med i lovteksten er ikke uttømmende. “Utlegg” vil blant annet også omfatte forbrukerens kostnader til rydding og gjenoppretting i forbindelse med ikke fullførte arbeider.
Erstatningen er et kontraktsansvar som gjelder forbrukerens tap. Forbrukerens familie, husstand og omgangskrets må imidlertid identifiseres med forbrukeren, dersom de eier tingen eller eiendommen. Hvis forbrukeren har lånt eller leid tingen eller eiendommen til noen utenforstående, vil hans eventuelle ansvar overfor vedkommende medføre et tap. Således vil dette også omfattes av tjenesteyterens ansvar. Den virkelige eieren må uansett kunne tre inn i håndverkerkontrakten og påberope seg erstatningsreglene.
Bestemmelsen gjelder kun tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av forholdet. Dette samsvarer med forbrukerkjøpsloven § 52. Mer fjerne og avledede følger av kontraktsmisligholdet vil ikke dekkes.
Andre ledd
Det følger av andre ledd at dersom forbrukeren forsømmer å begrense tapet gjennom rimelige tiltak, må han selv bære den tilsvarende delen av tapet. Han risikerer følgelig å ikke få erstattet deler av sitt tap dersom han ikke overholder sin tapsbegrensningsplikt. Hva som er rimelige tiltak, må avgjøres konkret.
Tredje ledd
Tredje ledd inneholder en generell bestemmelse om lemping av erstatningsansvaret. Erstatningsansvaret vil kunne lempes hvis det vil virke urimelig overfor tjenesteyteren ut fra størrelsen på tapet i forhold til tap som vanligvis oppstår i liknende tilfeller, og ut fra forholdene ellers.
Behovet for lempingsregelen er begrunnet i at tjenestene etter loven vanligvis utføres av håndverkere og mindre virksomheter, som ofte vil ha et personlig og ubegrenset ansvar. Reglene om erstatningsansvar kan heller ikke begrenses ved avtale. Bestemmelsen tar imidlertid kun sikte på unntakstilfeller, hvor normal erstatningsutmåling vil slå særlig skjevt ut. Det er ikke meningen at det skal være enkelt å få nedsatt erstatningen.
Ved vurderingen av om erstatningen skal lempes vil det være relevant å se hen til tjenesteyterens mulighet for å forutse tapet, tapets størrelse, aktuelle forsikringer og forsikringsmuligheter. Det må foretas en helhetsvurdering av situasjonen.
Fjerde ledd
Etter fjerde ledd gjelder ikke erstatningsreglene i kapittelet for tap i ervervsvirksomhet. Hvis forbrukeren driver snekkerverksted hjemme, og snekkerutstyret hans får vannskader som følge av arbeidet til en rørlegger, vil dette ikke dekkes etter håndverkertjenesteloven.
Lovens erstatningsregler gjelder heller ikke for tap som skyldes personskade som følge av kontraktsforholdet.
§ 30. Ansvarets omfang.
(1) Erstatningen skal svare til det økonomiske tap forbrukeren har lidt (utlegg, prisforskjell, tapt arbeidsfortjeneste, tingskade m.m.). Dette gjelder likevel bare tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av forholdet.
(2) Forsømmer forbrukeren å begrense tapet gjennom rimelige tiltak, må forbrukeren selv bære den tilsvarende del av tapet.
(3) Ansvaret kan settes ned dersom det vil virke urimelig for tjenesteyteren ut fra størrelsen av tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og ut fra tilhøva ellers.
(4) Erstatningsreglene i kapitlet her gjelder ikke for tap i ervervsvirksomhet.
