Avhendingsloven § 4-14 regulerer selgerens erstatningsansvar ved mangel på eiendommen. Bestemmelsen er ufravikelig til ugunst for kjøperen ved forbrukerkjøp, jf. § 1-2 andre ledd.
Avhendingsloven § 4-14 inneholder vilkårene for erstatning. Erstatningens størrelse reguleres av bestemmelsene i kapittel 7. Bestemmelsen tilsvarer stort sett § 4-5 om erstatning ved forsinkelse, og må ses i sammenheng med denne.
Den må også ses i sammenheng med § 4-10 (4) tredje punktum, som gir kjøperen rett til å kreve erstatning for utgifter til utbedring av mangler som selgeren plikter å utbedre. Forskjellen mellom § 4-10 (4) tredje punktum og § 4-14 er at sistnevnte er betinget av at hindringen er innenfor selgerens kontroll. Kjøperens krav etter § 4-10 (4) tredje punktum er ubetinget.
Til slutt har bestemmelsen også sammenheng med regelen om prisavslag i § 4-12. Et prisavslag skal kun kompensere selve mangelen, mens erstatning også kan kompensere andre tap.
(1) – hovedregelen
Første ledd første punktum inneholder hovedregelen om at kjøperen kan kreve erstatning for tap som skyldes mangelen, uavhengig av om det foreligger skyld på selgerens side. Første punktum tilsvarer § 4-5 (1) første pkt., se kommentarene til bestemmelsen.
Et erstatningskrav kan fremmes alene, eller i kombinasjon med andre misligholdskrav. Hvilke erstatningsposter som vil dekkes, og hvordan erstatningen utmåles, vil variere avhengig av de andre misligholdsbeføyelsene.
Et erstatningskrav kan også utelukke andre misligholdsbeføtelser. For eksempel vil krav om prisavslag og erstatningskrav for verdiminus som mangelen representerer, utelukke hverandre.
I utgangspunktet vil selgerens erstatningsansvar være objektivt. Det finnes imidlertid flere begrensninger i dette utgangspunktet. For det første kan man kun kreve erstatning for indirekte tap hvis det foreligger skyld på selgerens side, jf. § 7-1 (2). For det andre vil direkte tap kun kunne kreves erstattet når mangelen ligger innenfor selgerens kontroll, jf. andre punktum. Hvis det foreligger skyld på selgerens side, vil kjøperen kunne kreve erstatning for både direkte og indirekte tap, jf. andre ledd. § 7-1 (2) angir hva som regnes for å være indirekte tap. Alt som ikke er indirekte tap, vil være direkte tap. Se imidlertid også konverteringsbestemmelsen i § 7-1 (3).
Det er kun økonomisk tap som kan kreves erstattet, jf. § 7-1 (1) første pkt. Man kan ikke kreve erstatning for ulemper og bryderi. Det økonomiske tapet skal dekkes fullt ut, såfremt det er påregnelig, jf. § 7-1 (1) andre pkt.
kontrollansvaret
Andre punktum innfører et kontrollansvar, sml. kjl. § 40. Kontrollansvaret innebærer at selgeren vil være ansvarlig for alle forhold som ligge innenfor hans kontroll.
For at selgeren skal bli fritatt for ansvar, må fire kumulative vilkår være oppfylt: Det må foreligge en hindring, som er utenfor selgerens kontroll, som han ikke med rimelighet kunne regne med på avtaletiden, eller ha unngått eller overvunnet følgene av. Det er selgeren som må bevise at vilkårene er oppfylt hvis han skal være fri for ansvar.
Formålet med kontrollansvaret var å nyansere det tidligere objektive ansvaret med unntak for force majeure, se Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinnedommen) avsnitt 51. Kontrollansvaret ved mangler vil i utgangspunktet være meget strengt. Det skal likevel mindre til for at en hindring anses for å ligge utenfor selgerens kontroll ved salg av eiendom enn ved salg av artsbestemte gjenstander, jf. Ot.prp. nr. 66 (1990-1991) s. 109.
Tredje punktum henviser til øvrige bestemmelser i § 4-5, og slår fast at disse gjelder tilsvarende for mangler.
(2) – ansvar for indirekte tap
Andre ledd pålegger selgeren ansvar for indirekte tap i tilfeller hvor det foreligger skyld på hans side, eller hvis eiendommen allerede på avtaletiden ikke var i samsvar med garanti gitt av selger, se § 7-1 (2).
Selgeren vil ha skyld hvis han f.eks. gir opplysninger om eiendommen som han vet eller bør vite at er uriktige, eller hvis han tar være å gi opplysninger som han kjenner eller bør kjenne til. Han kan også ha behandlet eiendommen på en uaktsom måte før eller ved klargjøringen til overtagelsen.
Selgeren vil videre også være ansvarlig for indirekte tap hvis eiendommen ikke var i samsvar med garanti gitt av ham på avtaletiden. Det er ikke alle opplysninger som blir gitt som kan anses for å være garantier. Ved vurderingen av hvorvidt en opplysning kan sies å være en garanti, må avtalen tolkes. Det kreves mer enn at selgeren har opplyst om visse egenskaper ved eiendommen. Hvis han har fremhevet konkrete egenskaper på en måte som gir kjøperen særlig grunn til å tro at eiendommen har disse egenskapene, vil det kunne regnes for å være en garanti. Kjøperen må ha “særlig grunn” til å forutsette at tingen ikke skulle avvike fra det opplyste, jf. Rt. 2005 s. 257 (EpiLight-dommen) avsnitt 51. Avviket fra garantien må foreligge på avtaletiden for at selgeren skal kunne gjøres ansvarlig for mangelen.
§ 4-14. Skadebot.
(1) For anna enn indirekte tap som nemnt i § 7-1, kan kjøparen krevje skadebot på grunn av mangelen utan at det ligg føre skyld på seljarens side. Dette gjeld likevel ikkje så langt seljaren godtgjer at årsaka til mangelen er ei hindring som nemnt i § 4-5 fyrste ledd. Føresegnene elles i § 4-5 gjeld tilsvarande.
(2) Dersom mangelen eller tapet har årsak i skyld på seljarens side, eller at eigedomen allereie på avtaletida ikkje var i samsvar med garanti frå seljaren, kan kjøparen krevje skadebot både for direkte og indirekte tap.
Kilde
Harald Benestad Anderssen, Avhendingsloven med kommentarer, Oslo 2008
