I denne paragrafen klargjøres problemstillingene knyttet til avtalefriheten i bustadoppføringslova § 3. Det settes en avtalerettslig begrensning i form av forbrukervern. Forbrukervern og avtalefrihet to hensyn som i seg selv er motstridende, og det har her vært viktig for lovgiver å finne den riktige balansen. Forbrukervern har som formål å hindre urimelige resultater for forbrukeren. Med andre ord hindre at en antatt «sterkere» part, utnytter en «svakere» part. Avtalefriheten på sin side ivaretar partenes autonome bestemmelsesrett, og fremmer god handel og økonomisk vekst. I paragrafens andre ledd nevnes også at partene kan kreve skriftliggjøring av avtalen.
Lovens avtalefrihet
Begrensing i form av forbrukervern
Her fremgår det som nevnt at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldene vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det som kommer fram av denne lovens regler. Dette forbrukervernet er innsatt av hensyn til en svakere part. En forbruker vil vanligvis blant annet ha mindre kunnskap om det aktuelle lovverket. I tillegg til mindre relevant handelserfaring.
Satt opp mot den generelle innholdsfriheten
Likevel preges loven av en stor grad av kontraktsfrihet. Denne friheten begrenses som nevnt kun av avtaler som er til «ugunst» for forbrukeren når man tar utgangspunkt i de øvrige lovreglene. Dette beror på en konkret vurdering. Konsekvensen av at avtaler som går utover forbruker kan tilsidesettes etter de øvrige reglene i bustadoppføringslova. I tvilstilfeller rådes det til bruk av juridisk kompetanse.
Formfrihet
Det klare utgangspunktet i norsk rett er at muntlige avtaler er bindene. Likevel kan det her nevnes en særlig problematikk knyttet til avtaler som er av en risikofylt og omfattende økonomisk art. Slik som for eksempel da avtale om eiendom, som for en forbruker ofte er en meget omfattende avtale å inngå. Dette medfører at terskelen høyner når det gjelder bevis for at avtalen faktisk er inngått. Det er her muntlige avtaler ofte blir problematiske. En situasjon der partene er uenige, og argumentasjonen består av «ord mot ord», vil ikke en avtale kunne gjennomføres med tvang. Det vil da kreves «klare bevis» for at det foreligger en felles partsvilje dersom avtalen skal gjennomføres. Ved en skriftlig avtale (kontrakt) om eiendomskjøp vil det vesentlig sjeldnere være problemer av denne arten, og dette er dermed en avtaleform som er anbefalt.
Angående formfrihet fastsettes det i paragrafens andre ledd, at partene kan kreve at en skriftlig avtale settes opp. En tilsvarende rettsregel stilles opp i Avhendingslovens § 1-3.
Lovparagrafen
Det kan ikkje avtalast eller gjerast gjeldande vilkår som er dårlegare for forbrukaren enn det som følgjer av føresegnene i lova her.
Partane kan krevje at avtalen vert sett opp skriftleg.
