Bustadoppføringslova § 41 inneholder hovedreglene om fastsettelsen av vederlaget. Bestemmelsen svarer langt på vei til håndverkertjenesteloven § 32.
Forbrukeren skal betale det vederlaget som er avtalt
Første ledd presiserer hovedregelen om at forbrukeren skal betale det vederlaget som følger av avtalen. Dette er i og for seg selvsagt, men lovgiver har likevel valgt å bevisst understreke dette. Dette skyldes at loven i det vesentlige vil gjelde for avtaler hvor det er naturlig og ønskelig at partene har regulert en såpass viktig faktor som vederlaget i avtalen.
Som oftest vil vederlaget være satt til en fast sum for hele entreprenørens ytelse. I så fall vil dette være avgjørende for hva forbrukeren skal betale. Se også utgangspunktet i femte ledd om at merverdiavgift må medregnes i vederlaget, samt bestemmelsen i sjette ledd om at tillegg for prisstigning krever grunnlag i avtalen.
Det kan også tenkes at vederlaget er regulert i avtalen på en annen måte enn gjennom én samlet sum. Det kan for eksempel være fastsatt enhetspriser eller timepriser for arbeidet. Det kan også være ulikt vederlag for ulike deler av ytelsen. For eksempel kan det være satt en fast pris for tomten og det vesentlige av arbeidet, men at vederlaget for resten for arbeidet skal være priset etter antall timer.
Vederlaget kan også være satt etter regningsprinsippet. Dette er bakgrunnsregelen, jf. § 41 andre ledd.
Når avtalen er taus om vederlaget
Andre ledd regulerer vederlaget dersom avtalen mellom partene ikke gir noe svar på hvilket vederlag entreprenøren har krav på. I så fall vil entreprenøren ha krav på et vederlag som dekker hans direkte kostnader til lønn, materialer, maskinleie m.v. Han vil også ha rett på et rimelig tillegg for indirekte kostnader, risiko og fortjeneste, se RG-2002-1407.
Hva som er “nødvendige” kostnader og “rimelig” tillegg må avgjøres konkret. Et viktig moment vil være hva som er sedvanlig innenfor den aktuelle bransjen, se for eksempel LA-2010-83315. Det ligger i nødvendighetskriteriet at entreprenøren ikke kan kreve fullt vederlag for ineffektiv drift.
Prisoverslag
Tredje ledd regulerer prisoverslag. Bestemmelsen vil bare være aktuell dersom det ikke er avtalt noe vederlag, jf. første ledd.
Prisoverslag kan gis både før og etter at avtalen er inngått. Prisoverslaget må gjelde entreprenørens vederlag, ikke kostnader med andre deler av bygget, jf. NOU 1992:9 s. 91. Det må også skilles mellom prisoverslag og ikke bindende prisopplysning, jf. fjerde ledd.
Høyesterett avsa i 2016 en enstemmig dom som handlet om prisoverslag ved elektroentreprise på boligeiendom, se HR-2016-761-A. Det var enighet i saken om at betaling skulle skje etter regning. Det følger av § 41 tredje ledd første punktum at dersom det er gitt prisoverslag, skal vederlaget ikke overstige den oppgitte summen vesentlig, og i alle fall ikke med mer enn 15 prosent. Ordlyden er ikke veiledende for om en prisopplysning skal regnes som et prisoverslag etter loven. Høyesterett kom i den aktuelle saken til at prisopplysninger som blir gitt av entreprenøren til forbrukeren, som ikke er å anse som en fast pris, som en klar hovedregel vil måtte anses som et prisoverslag. Det ble vist til hensynet bak prisoverslaget, som er å gi forbrukeren en pekepinn om hva han må regne med å betale for et visst arbeid. Det kreves sterke bevis for at en prisopplysning ikke skal bli ansett for å være et prisoverslag.
Det kan avtales at vederlaget kan overstige prisoverslaget, også med mer enn 15 prosent. Avtalen må i så fall være uttrykkelig. Dette må regnes for å være en bevisbyrderegel.
Dersom entreprenøren har krav på et tilleggsvederlag etter §§ 42 eller 43, skal man se bort fra tilleggsvederlaghet når man sammenlikner det endelige vederlaget med entreprenørens overslag.
Tvil om vederlaget skal komme forbrukeren til gode
Hvis det er uenighet mellom partene om hva som er sagt eller avtalt om vederlaget, følger det av fjerde ledd at eventuell tvil skal gå ut over entreprenøren som den profesjonelle parten.
Det vil altså være entreprenøren som må godtgjøre at en prisopplysning ikke innebærer en fast avtalt pris, men et prisoverslag emner en ikke-bindende prisopplysning. Tilsvarende vil det være entreprenøren som må godtgjøre at det foreligger en ikke-bindende prisopplysning og ikke et prisoverslag. Sistnevnte skille kan være vesentlig som følge av bestemmelsen om prisoverslag i tredje ledd.
Bestemmelsen gjelder ikke der partene er usikre på om det i det hele tatt er avtalt noen pris. I slike tilfeller vil alminnelige bevisregler være gjeldende, se LG-2009-157114.
Merverdiavgift
Etter femte ledd skal vederlaget være oppgitt inklusiv merverdiavgift, med mindre forbrukeren “må ha visst” at dette ikke var tilfelle. En liknende bestemmelse finnes i håndverkertjenestelovens § 32.
At forbrukeren “må ha visst” at merverdiavgiften ikke var medregnet innebærer at det må være nærmest uforståelig at forbrukeren ikke visste at avgiften kom i tillegg, se NOU 1992:9 s. 91.
Tillegg for prisstigning
Det følger av sjette ledd at entreprenøren ikke har krav på noe tillegg for prisstigning med mindre dette er avtalt skriftlig. Muntlig avtale vil ikke være tilstrekkelig. Se § 6 a om elektronisk kommunikasjon.
§ 41. Fastsetjing av vederlaget
Forbrukaren skal betale det vederlaget som er avtalt.
I den mon det ikkje er avtalt kva vederlag entreprenøren har krav på, skal forbrukaren betale eit vederlag som dekkjer nødvendige kostnader og eit rimeleg påslag.
Dersom entreprenøren har gjeve eit prisoverslag, skal vederlaget ikkje overstige den oppgjevne summen vesentleg, og høgst med 15 prosent. Denne føresegna gjeld likevel ikkje dersom det uttrykkeleg er avtalt ei anna grense for vederlaget, og heller ikkje i den mon entreprenøren har krav på tilleggsvederlag etter §§ 42 eller 43.
Det er entreprenøren som må godtgjere ein påstand om at vederlaget er oppgjeve som eit prisoverslag eller som ei ikkje bindande prisopplysning.
Vederlaget skal reknast å vere oppgjeve med meirverdiavgift innrekna, om ikkje forbrukaren må ha visst at avgifta ikkje var innrekna.
Entreprenøren har ikkje krav på tillegg for prisstiging utan at det er avtalt skriftleg.
