Bustadoppføringslova § 48 inneholder regler om regning, sluttoppgjør og gebyr.
Spesifisert regning
Første ledd innebærer at forbrukeren kan kreve å få en spesifisert regning som grunnlag for avdrag og sluttoppgjør.
Forbrukeren skal kunne sammenholde regningen med avtalen og det som er ytt fra entreprenørens side. I hvilken grad regningen skal spesifiseres beror på avtalen om vederlaget. Dersom det er avtalt en fast pris, og regningen tilsvarer den avtalte summen, har entreprenøren ingen plikt til å spesifisere regningen ytterligere. For en mer omfattende drøftelse av spesifikasjonsvilkåret og virkningene av mangelfull spesifikasjon, se LB-2016-69953.
Forbrukeren kan sette som vilkår at entreprenøren skriver en slik regning. Dette innebærer at forbrukeren kan nekte å betal dersom han ikke får en slik regning fra entreprenøren.
Virkningene av entreprenørens sluttoppgjør
Andre ledd, sammen med tredje ledd, regulerer virkningene av at entreprenøren har gitt forbrukeren et sluttoppgjør.
Hvis forbrukeren har fått en regning for sluttoppgjøret, kan entreprenøren ikke senere kreve å rette dette. Det gjelder imidlertid ikke dersom det er tatt et særskilt forbehold, eller dersom forbrukeren måtte forstå at det var en feil i regningen.
En regning med et forbehold om retting vil i realiteten ikke være et sluttoppgjør, jf. Ot.prp.nr.21 (1996-1997) s. 78. Det må avgjøres konkret hva som ellers skal regnes som sluttoppgjør, og som dermed blir bindende for entreprenøren med de nevnte unntakene. Det følger av forarbeidene at poenget med et sluttoppgjør nettopp er å gi en endelig klargjøring av det økonomiske oppgjøret mellom partene. Det vil derfor ikke være naturlig å gi entreprenøren en generell rett til å rette på sluttoppgjøret.
Dette kan likevel ikke gjelde uten unntak. For det første må entreprenøren kunne ta forbehold om senere endringer. Hvis han gjør dette, vil virkningen bli at det ikke foreligger et endelig sluttoppgjør, men et slags endelig oversikt over krav som entreprenøren gjør gjeldende. I så fall bør “sluttoppgjøret” ikke ha noen bindende virkning overfor forbrukeren. For det andre bør ikke entreprenøren være bundet dersom forbrukeren måtte forstå at det var en feil i regningen.
Det er ikke noe krav om at betegnelsen “sluttoppgjør” må være brukt. Se for eksempel LE-2015-29673-2.
Sluttoppgjøret er bindende for forbrukeren
Etter tredje ledd vil sluttoppgjøret i utgangspunktet være bindende for forbrukeren dersom han ikke reiser noen innvendinger mot det innen en måned. Liknende bestemmelser finnes i kjøpsloven § 47 og håndverkertjenestelovens § 36.
Det vil være tilstrekkelig at forbrukeren sender en melding om innvendinger mot regningen på en forsvarlig måte før fristens utløp, jf. § 5. Det vil ikke foreligge noe sluttoppgjør dersom entreprenøren har tatt et forbehold, og følgelig vil ikke fristen her gjelde for forbrukeren.
Fristen gjelder ikke dersom et lavere vederlag følger av avtalen. Bestemmelsen får derfor mest anvendelse ved regningsarbeid og for tilleggsvederlag. Forbrukeren kan for eksempel ikke reise innvendinger etter fristen mot timeforbruk eller påslag, hvis ikke vederlaget er urimelig.
I HR-2018-383-A kom Høyesterett til at fristen i tredje ledd ikke gjelder for forbrukerens krav om dagmulkt. Førstvoterende uttalte i dommens avsnitt 35 at det bare er forbrukerens innvendinger som tapes ved oversittelse av fristen, ikke hans krav. Videre ble det uttalt at betaling av den opprinnelig avtalte kjøpesummen ikke innebar at dagmulktkravet ble frafalt, for så vidt det endelige oppgjøret av partenes mellomværende fremdeles var uavklart grunnet tilleggsarbeider (avsnitt 38). Det var heller ikke grunnlag for at kravet skulle anses som bortfalt etter ulovfestede passivitetsregler. Entreprenøren kunne ikke innrette seg etter at forbrukeren hadde droppet dagmulktskravet, så lenge han antok at de ventet på tilleggskrav fra ham. Den etterfølgende perioden på ca fire måneder før kravet ble fremsatt kunne heller ikke medføre at kravet hadde falt bort.
Entreprenøren kan ikke kreve gebyrer i tillegg til vederlaget
Det fremgår av fjerde ledd at entreprenøren ikke kan kreve ulike gebyrer i tillegg til vederlaget. Liknende bestemmelser finnes i forbrukerkjøpsloven § 37 tredje ledd og håndverkertjenesteloven § 36. Slike gebyrer kan heller ikke avtales; kostnadene må være medregnet i vederlaget.
§ 48. Rekning, sluttoppgjer og gebyr
Forbrukaren kan setje som vilkår for betaling av avdrag og sluttoppgjer at entreprenøren legg fram rekning som kan kontrollerast. Tillegg for prisstiging, justering av vederlaget etter § 42 og tillegg etter § 43 skal gå fram særskilt.
Har forbrukaren fått rekning for sluttoppgjer, kan entreprenøren ikkje seinare krevje retting av sluttoppgjeret. Dette gjeld likevel ikkje dersom det er teke særskilt atterhald eller forbrukaren måtte forstå at det var feil i rekninga.
Rekning for sluttoppgjer utan atterhald er bindande for forbrukaren dersom innvending ikkje er reist seinast ein månad etter at rekninga er motteken. Dette gjeld likevel ikkje dersom lågare vederlag følgjer av avtalen, eller dersom kravet er urimeleg.
Entreprenøren kan ikkje krevje bestillingsgebyr, ordregebyr, ekspedisjonsgebyr, gebyr for skriving av rekning e.l. i tillegg til vederlaget.
