Håndverkertjenesteloven § 19 regulerer tilfellene der tjenesteyteren har unnlatt å opplyse om “vesentlige forhold” om blant annet tjenestens egenskaper. Dette vil kategoriseres som en mangel etter loven.
“vesentlige forhold”
Det følger av forarbeidene at tjenesten skal anses å ha en mangel som følge av at tjenesteyteren har unnlatt å oppgi visse opplysninger om tjenesten. Det følger av ordlyden at forholdet må ha vært “vesentlig”. I utgangspunktet omfatter uttrykket de opplysninger som etter en objektiv vurdering vil være rimelig at forbrukeren får. Det vil blant annet innebære opplysninger om høye vedlikeholdskostnader, egnethet og estetikk.
Tjenesteyterens opplysningsplikt
Det følger av rettspraksis at tjenesteyterens opplysningsplikt avhenger av forbrukerens egne kunnskap om tjenesten. I Rt. 1984 s. 356 måtte kjøper bære ansvaret etter at han hadde kjøpt en traktor med en skuffe som ikke fungerte til sitt formål. Årsaken til dette var at kjøperen hadde bakgrunn med gårdsbruk og var entreprenør. Dermed måtte vedkommende bære byrden for at han hadde hatt feilaktige forventninger til skuffens bruksområde.
Det vil ikke stilles like store krav til en forbrukers kunnskap om den aktuelle tjenesten. Det at forbrukeren som regel ikke har mulighet til å undersøke “tjenesteytelsen” på forhånd, understreker viktigheten av at tjenesteyteren gir forbrukeren tilstrekkelig informasjon om tjenesten. Hele poenget med informasjonen er at den skal oppgis før avtaleinngåelsen. Bestemmelsen retter seg hovedsakelig mot forhold og opplysninger som tjenesteyteren ikke har noen rimelig unnskyldning for å være unnvikende om, samt forhold som normalt vil påvirke forbrukerens valg av tjeneste. Motsetningsvis vil ikke tjenesteyteren ha noen plikt til å opplyse om omstendigheter som det kan legges til grunn at den gjengse forbrukeren vil kjenne til.
§ 19. Manglende opplysninger.
Mangel foreligger dessuten når tjenesteyteren før avtalen ble inngått har unnlatt å opplyse om vesentlige forhold ved tjenestens egenskaper eller hensiktsmessighet som tjenesteyteren måtte kjenne til, og som forbrukeren hadde grunn til å rekne med å få. Dette gjelder likevel bare når unnlatelsen kan antas å ha virket inn på avtalen. Ved manglende underretning etter § 7 (1) gjelder § 8 om virkningen av unnlatt fraråding.
