Husleieloven (forkortet husll.) regulerer avtaler om bruksrett til husrom mot vederlag, typisk penger. At det er tale om en bruksrett (og ikke eiendomsrett) innebærer at det ikke er meningen at leietakeren også skal bli eier. Tar avtalen mellom partene sikte på at leietaker også skal bli eier, foreligger det en avtale om kjøp (eiendomsrett). Loven inneholder blant annet bestemmelser om selve overleveringen, leien, partenes plikter i leietiden, samt leieforholdets varighet og opphør.