Naboloven § 7 regulerer retten til å kreve såkalt granneskjønn (naboskjønn). Dette innebærer en forhåndsavgjørelse av om et tiltak vil komme i strid med naboloven for øvrig, og eventuelt hvordan gjennomføringen må foretas for å forhindre slik strid. Bestemmelsen angir i tillegg i hvilke tilfeller det ikke er grunnlag for å kreve naboskjønn.
§ 7. Spørsmål om korleis eit tiltak bør setjast i verk, så det ikkje kjem i strid med denne lova, kan kvar av grannane få avgjort føreåt med granneskjøn. Vil andre enn den som set tiltaket i verk, krevja slikt skjøn, må det gjerast seinast 4 veker etter at han fekk varsel som nemnt i § 6. Kravet om skjøn kan i alle høve avvisast når det ikkje har rimeleg grunn. Når skjøn er kravt, må tiltaket ikkje setjast i verk utan serskilt samtykke av skjønet før endeleg avgjerd ligg føre i skjønssaka.
Finn skjønet at tiltaket kjem i strid med denne lova, set det forbod mot at tiltaket vert fremja når det er fare for at iverksettinga kjem til å valda alvorleg skade på annan manns eigedom. Endå om det ikkje er slik fare, skal det setjast forbod som nemnt, dersom det er klårt at tiltaket kjem i strid med lova.
Skjønet kan taka avgjerd om førehandstrygd for ansvar etter § 9. Likeins kan det taka avgjerd om føregjerder etter § 5 og om skyldnad for partane etter § 13.
Granneskjønn kan ikkje krevjast når tiltaket har slik oreigningsrett som nemnt i § 10 første stykket bokstav (b).
Første ledd
Første ledd fastslår at hver av naboene har rett til å få avgjort spørsmål om hvordan tiltak bør gjennomføres for å unngå at det skjer i strid med loven. Et slikt spørsmål blir avgjort med naboskjønn, som er en særdomstol. Skjønnsretten ledes av en tingsrettsdommer. Dette innebærer at naboskjønn er et rettslig skjønn. Det følger også av naboloven § 18. Saken avgjøres kort og godt av en dommer.
Videre følger det av bestemmelsen at også andre enn den som iverksetter tiltaket, kan kreve naboskjønn. Det eneste vilkåret er i slike tilfeller at kravet fremsettes senest fire uker etter at vedkommende mottok varsel som nevnt i § 6. Fristen begynner altså å løpe fra dette tidspunkt.
I første ledd fastslås også i hvilke tilfeller et naboskjønn uansett kan avvises. Dette vil være i tilfeller hvor et slikt krav ikke har rimelig grunn. Dette gir anvisning på at et krav om naboskjønn må ha noe for seg, det må være en grunn til at man fremmer et slikt krav.
Avslutningsvis av bestemmelsen følger det at når et krav om naboskjønn er tatt til følge, kan det omstridte tiltaket som utgangspunkt ikke iverksettes før saken er avgjort. Naboskjønnet har altså den rettsvirkning at det setter gjennomføringen av tiltaket på pause. Det kan likevel påbegynnes dersom det gis særskilt samtykke til det av skjønnet.
Annet ledd
Annet ledd regulerer skjønnets kompetanse ved avgjørelsen av slike saker, det vil si hvilke rettsvirkninger de kan fastsette for tiltaket. Det bestemmes her at dersom skjønnet kommer til at tiltaket vil være i strid med loven, kan dommeren angi et forbud mot at tiltaket gjennomføres. Et slikt forbud forutsetter riktignok at gjennomføringen av tiltaket vil medføre alvorlig skade på annen manns eiendom. Det gis her anvisning på en høy terskel idet det må være tale om en alvorlig skade. Dette innebærer at ikke en hvilken som helst skade vil gi grunnlag for forbud mot gjennomføringen av tiltaket.
For øvrig kan det nedlegges et slikt forbud også i tilfeller hvor tiltaket ikke vil medføre alvorlig skade. Da kreves det riktignok at det er klart at tiltaket er i strid med loven. At det må være klart innebærer at skjønnet må være sikker i sin sak. Eventuell usikkerhet må medføre at det ikke kan nedlegges forbud. Tiltaket må i slike tilfeller derfor kunne gjennomføres.
Tredje ledd
Tredje ledd angir andre rettsvirkninger skjønnet kan fastslå i sin avgjørelse. Dommeren kan for det første bestemme at den som iverksetter tiltaket skal være ansvarlig for et eventuelt ansvar som måtte inntreffe etter § 9. § 9 regulerer ansvar for økonomisk tap en nabo lider ved at det gjennomføres tiltak etter §§ 2, 3, 4 og 5 som medfører skade eller ulempe. Dette følger av § 9 første ledd. Ved en slik avgjørelse er det altså bestemt på forhånd at den ansvarlige vil måtte bære den andres økonomiske tap som følge av tiltaket.
For det andre kan det bestemmes at det må tas ulike forhåndsregler før gjennomføringen av tiltaket. Det gis en henvisning til § 5 som regulerer nettopp dette. Skjønnet har altså kompetanse til å fastslå konkret hvilke forhåndsregler som må tas for det aktuelle tiltaket. På den måten vil tiltaket kunne være i overenstemmelse med loven.
For det tredje kan skjønnet bestemme hvem som må bekoste tiltak som skal sikre beskyttelse av ting som tåler lite på naboeiendommen. Dette er bestemt med henvisning til lovens § 13. Av denne fremgår det at det i utgangspunktet er eieren av naboeiendommen som selv må sørge for slike beskyttelsestiltak. I enkelte tilfeller har beskyttelsestiltaket likevel en så nær sammenheng med selve tiltaket som skal gjennomføres. Eieren av naboeiendommen da kan kreve at den som skal gjennomføre tiltaket samtidig må sørge for beskyttelsestiltak. Skjønnet kan altså på forhånd, som et vilkår for å tillate gjennomføringen, bestemme hvem av partene som må bære kostnadene for slike beskyttelsestiltak.
Fjerde ledd
Fjerde ledd bestemmer når naboskjønn ikke kan kreves. Et slikt skjønn kan ikke kreves når tiltaket har sitt grunnlag i ekspropriasjonsrett etter § 10 første ledd bokstav b. En slik ekspropriasjonsrett foreligger etter den nevnte bestemmelsen når det er fattet vedtak om eller gitt samtykke til ekspropriasjon av grunn til det aktuelle tiltaket som skal gjennomføres. En slik rett kan dessuten også foreligge når ekspropriasjonsretten følger direkte av en annen lov. Altså vil det i tilfeller hvor det foreligger et grunnlag for ekspropriasjon, ikke kunne kreves skjønn.
