tøyen trygg

Kemal har gjort Tøyen tryggere – nå kastes han ut

Bjarte Breiteig er forfatter og Tøyenaktivist. I Aftenposten har han skrevet debattinnlegget “Kemal gjorde nabolaget bedre. Derfor må han flytte.”

Han forteller historien om Kemal, en trebarnsfar som har bodd på Tøyen i tretten år. I løpet av årene han har bodd på Tøyen så har han vært en av de som bidro mest til et godt og trygt nabolag.

Kemal voktet skolegården dag og natt, og meldte fra dersom han observerte ulovligheter. Tøyen kan takke Kemal for at dette knapt forekommer lenger.

Kemals store pågangsmot ble lagt merke til, og han fikk jobb som tilsynsvakt i aktivitetsskolen.

– Ansettelsesforholdet er et prakteksempel på det vi vil Tøyenløftet skal handle om: Et lokalsamfunn der vi hjelper hverandre frem, et samarbeid mellom beboerne og det offentlige. Kemal jobber i tillegg frivillig for Tøyen sportsklubb, blant annet som fotballtrener, skriver Bjarte Breiteig.

De kommunale leilighetene er en viktig del av vårt velferdstilbud. Men brukes de rett, eller holder de folk fanget i fattigdom?

Kemal har fullført alle stegene med å bli en godt integrert innvandrer med glans. Han fikk seg både jobb og gjorde en innsats for samfunnet. Kemals kone har fått seg jobb som renholder og familien trives godt på Tøyen med gode venner.

Dessverre har også husstanden passert grensen for å kvalifisere til kommunal bolig, selv om inntekten ikke er nok til å kjøpe et hjem i nærheten av Tøyen. På grunn av kommunal husleie på 14.600 i måneden har ikke familien hatt mulighet til spare opp til egenkapital.

På grunn av at Tøyen har blitt et tryggere sted å bo så har de private leieprisene steget i været. Derfor møter Kemal utfordringer så som han ikke har rett til å bo i kommunal bolig lenger. Ironisk nok så er det nettopp han som har bidratt til at området har blitt trygt.

– De kommunale leilighetene er en viktig del av vårt velferdstilbud. Men brukes de rett, eller holder de folk fanget i fattigdom? Vi ser dette igjen og igjen: De mest ressurssterke kommunale beboerne er nettopp dem vi mister fra nabolaget. Så snart du får et eget ben å stå på økonomisk, er det ut, skriver Bjarte Breiteig.

Han skriver videre at dette sender meget feil signaler. Det virker som det faktisk ikke lønner seg å jobbe og at skoler ikke må ansette lokale ressurspersoner, for da må de flytte.

– På Tøyen har vi vist at vi kan få til noe stort og viktig ved hjelp av samhold. Men vi klarer ikke å vinne over selve systemet. Vi forstår at kommunen har begrensede midler og et stort behov å dekke, men vi nekter å forstå at det finnes noe å spare på å flytte folk som Kemal langt bort fra Tøyen for at de fortsatt skal kunne jobbe på Tøyen, skriver han.

Videre nevner Breiteig de tre barna til Kemal i alderen 12- 16 som mister sitt barndomshjem, og blir nødt til å bytte skole og venner fordi foreldrene har skaffet seg jobb. Breiteig klarer rett og slett ikke å forstå denne manglende fleksibiliteten i systemet. Han nevner at det virkelig er mangel på vilje til å se den enkeltes innsats og plass.

Les også: Alt om fukt- og råteskader

På Tøyen står det også en stor ubrukt boligmasse, og på Tøyen Torg en tom kommunal boligblokk. Breiteig skriver at disse boligene kunnet huset 30 Kemal-familier.

– Enda lenger har rektorboligen ved Tøyen skole stått ubrukt. Nærmiljøet har i årevis ivret for at noen kan få bo her rimelig mot å yte noe tilbake. Vårt eget Tøyen boligbyggelag har pekt på konkrete løsninger hvor kommunale beboere som blir selvberget, på sikt kan overta boligen. Løsninger som i større grad inviterer til egeninnsats. Fra byrådspartiene har vi fått fagre løfter om etablering av en tredje boligsektor. Vi har fått løfter om pilotprosjekter hvor andre boformer prøves ut. Men det tærer på et helt nabolags fremtidstro å høre så mange fine ord og se så lite handling, avslutter Breiteig.