Tvisteloven § 1-5 angir hvem som må saksøkes innenfor det offentlige i saker om gyldigheten av forvaltningsvedtak.
Bestemmelsen skal fange opp både de tilfeller der det underordnede forvaltningsorgans vedtak blir påklaget til et overordnet organ, og de tilfeller der det overordnede organet av eget tiltak vurderer omgjøring og treffer vedtak i den forbindelse.
Når en forvaltningssak er behandlet og avgjort i flere instanser, skal søksmålet rettes mot det organet som har truffet vedtaket i siste instans. Dette gjelder uansett om klage- eller omgjøringsorganet har hatt full eller begrenset kompetanse ved sin overprøving.
Bestemmelsen gjelder prøving av gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Bestemmelsen gjelder ikke for krav om erstatning. Et slikt krav må rettes mot det organet som påstås ansvarlig for det forholdet som begrunner erstatningskravet.
Hvis et statlig organ har truffet vedtaket i siste instans, og underinstansen er fylkeskommunal eller kommunal, skal retten gi varsel om søksmålet til fylkeskommunen eller kommunen. Fylkeskommunen eller kommunen som blir varslet vil kunne opptre som part i saken etter tvisteloven § 15-3. Forutsetningen er at fylkeskommunen eller kommunen ville vært søksmålsberettiget etter for eksempel tvisteloven § 1-4 a første ledd.
§ 1-5. Hvem søksmål om gyldigheten av offentlige vedtak skal rettes mot
Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten gi varsel om søksmålet til en kommune eller en fylkeskommune som har truffet avgjørelse i saken i tidligere instans.
