Tvisteloven § 1-1 er tvistelovens formålsparagraf. Bestemmelsen fremhever de sentrale hensynene som loven bygger på, og som den skal ivareta. Disse hensynene skal vektlegges ved anvendelsen av lovens mange skjønnsmessige vurderingstemaer. Bestemmelsen stiller også grunnleggende krav til behandlingen av rettstvister.
Lovens formål
Det følger av bestemmelsens første ledd at loven skal tilrettelegge for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Dette er også hovedelementene i EMK artikkel 6 om kravene til behandlingen av sivile saker.
Rettferdig og forsvarlig rettergang
Rettergangen skal for det første være rettferdig. I dette ligger blant annet at rettergangen skal sikre likebehandling av partene. Rettferdighetskravet overlapper i stor grad med forsvarlighetskravet. Med forsvarlig rettergang menes at rettergangen skal ha som formål å nå et materielt riktig resultat, samtidig som behandlingen av tvisten skal stå i et rimelig forhold til betydningen av tvisten. Forsvarlighetskravet innebærer også at partene må ha like prosessuelle muligheter, uavhengig av ulikhet i økonomiske ressurser.
Rask rettergang
Videre skal rettergangen være rask. Dette er gjerne en forutsetning for både rettferdig og forsvarlig behandling av saker. Lang behandlingstid er fremdeles et problem, og loven skal ta sikte på å redusere behandlingstiden i sivile saker. Kravet om rask rettergang overlapper med kravet om effektiv rettergang, som også har nær sammenheng med forsvarlighetskravet. Effektivitetskravet innebærer at det ikke skal brukes mer ressurser enn nødvendig for å sikre en rettferdig og forsvarlig behandling av saken.
Tillitsskapende og offentlig rettergang
Rettergangen skal også være tillitsskapende. Med dette menes at prosessreglene skal være egnet til å skape tillit til behandlingen av sivile tvister.
Rettergangen skal være offentlig. Dette innebærer at samfunnet skal ha realistiske muligheter til å følge og få innsyn i de enkelte sakene. Offentlighetshensynet kan også begrunne dokumentoffentlighet og muntlig behandling av tvister.
Behandlingen av sivile tvister skal skje for uavhengige og upartiske domstoler. Dette er et helt fundamentalt vilkår for en rettferdig, forsvarlig og tillitsskapende behandling.
Lovens samfunnsmessige funksjon
Det følger av tvistelovens forarbeider at tvistelovens bestemmelse har et videre perspektiv enn EMK artikkel 6, idet den også fremhever samfunnets behov for sivil tvisteløsning. Dette kommer til uttrykk i første ledd andre punktum, ved at loven skal ivareta både den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister, og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene. Både individet og samfunnet har følgelig en interesse i at den materielle retten gjennomføres og respekteres, og at rettslige tvister og spørsmål avklares. Dette kalles gjerne for lovens to hovedfunksjoner – den samfunnsmessige og den individuelle.
Hvordan formålene skal oppnås
Strekpunktene i bestemmelsens andre ledd utdyper de grunnleggende formålene i første ledd. Oppregningen er gjort ved strekpunkter for å markere at den ikke er uttømmende, og at det i noen grad er skjønnsmessig hva som skal med i den. Punktene er sentrale virkemidler for å oppnå lovens formål, og er også uttrykk for noen av prinsippene som ligger til grunn for norsk sivilprosess.
Kontradiksjonsprinsippet
De to første strekpunktene i andre ledd uttrykker kontradiksjonsprinsippet, som er helt grunnleggende i den norske rettergangsordningen. Kontradiksjonsprinsippet innebærer at partene skal ha mulighet til å imøtekomme motpartens argumentasjon og bevisføring.
Muntlighetsprinsippet
En av forutsetningene for en effektiv kontradiksjon er muntlighet. Partene skal kunne redegjøre for sin sak muntlig og føre bevis umiddelbart for retten. Også hovedforhandlinger og ankeforhandlinger skal skje muntlig. Muntlighetsprinsippet er nedfelt i strekpunkt tre.
Proporsjonalitetsprinsippet
Strekpunkt fire stadfester proporsjonalitetsprinsippet. Dette innebærer at saksbehandlingen må tilpasses den betydningen som tvisten har. Domstolenes ressurser er begrensede, og må fordeles på en forstandig måte mellom de saker som de blir forelagt. Det kan derfor ikke settes inn like store ressurser i en mindre omfattende sak, sammenliknet med en stor sak som reiser prinsipielle problemstillinger.
Motvirkning av forskjeller i partenes ressurser
For at behandlingen i domstolene skal være rettferdig, må partene ha mulighet til å løse sin sak uavhengig av deres økonomiske stilling. Tvisteloven skal søke å motvirke forskjeller i partenes økonomiske ressurser og prosesstyrke ved at disse ikke skal være avgjørende for sakens utfall. Dette er nedfelt i femte strekpunkt.
Begrunnelsesplikten
Det er en fundamental rettssikkerhetsgaranti at viktige rettsavgjørelser begrunnes. Begrunnelsesplikten fremgår av sjette strekpunkt, og gjelder både for dommer og kjennelser.
Overprøving av viktige avgjørelser
Avgjørelser av særlig betydning skal kunne overprøves. En overprøvingsadgang skal sikre partenes rett til å få saken sin vurdert på nytt. Dette er viktig både for den enkelte sak og for prosessystemet som helhet, ved at overprøving sikrer kvalitet i behandlingen og kontroll med domstolenes avgjørelser. Overprøvingsretten er imidlertid begrenset av proporsjonalitetsprinsippet. Siste strekpunkt sikrer derfor at avgjørelser som er av vesentlig betydning for både partene og samfunnet, skal kunne overprøves. Retten til å anke en avgjørelse er også et sentralt element i kravet om rettferdig rettergang som følger av Grunnloven § 95.
§ 1-1. Lovens formål
(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.
(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal
- partene få argumentere for sin sak og føre bevis,
- partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis,
- partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten,
- saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
- ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
- viktige avgjørelser begrunnes, og
- avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves.
